Da jeg spontankjøpte bunadssølv

Dagene kommer, dagene går, men noen dager kommer til å bli stående. I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før og neppe gjør igjen.

Jeg datt tilfeldigvis innom Heimen husflid, og bakerst i lokalet, bak rørospledd og broderigardin og masse annet, hang det en mørkeblå og en gyllen skjorte på en stativ, og jeg tenkte hmmmm …

Det viste seg å være akkurat det jeg håpet på, nemlig bunadsskjorter til Oslo jubileumsdrakt på halv pris. Jeg har allerede to bunader, en bærumsbunad jeg fikk til konfirmasjonen og en østfoldbunad jeg arvet av mormor, men da jeg fylte 30, begynte jeg å spare til min egen.

Jeg synes den er så nydelig, og jeg kommer jo fra Oslo (og Bærum og Østfold og Gudbrandsdalen og litt forskjellige steder), og bonusfaren min har herredrakten.

Og der hang blåskjorten og var for liten, men der hang gullskjorten og var lang i ermene og akkurat passe, og den søte damen fortalte at de skal slutte å selge jubileumsdrakten og har salgt på alt til jubileumsdrakten, så jeg gikk bort til sølvet også og kjøpte jammen meg både hårpynt, øredobber og sølje. 5700 kroner ble det til sammen, det føltes helt vilt, så jeg måtte ringte mamma fra prøverommet, for jeg kunne jo ikke handle bunadsskjorte uten å fortelle henne om det først. Sånn er det med mammaer.

Men jeg har spart noen tusen i året, og planen var å kjøpe bunaden det året jeg fyller førti, så det var faktisk et gjennomført planlagt spontankjøp, og nå ligger det klar til den dagen jeg kjøper selve drakten. Noen kjøper kunst til å henge på veggen, andre kjøper bunader.

For en dag.

Sist gang jeg kjøpte noe på Heimen, var etter en 17. mai et år.

“Hei, jeg har mistet sølvlenken til bunaden min,” sa jeg.

“Du er ikke den første.”

“Og jeg har ikke fortalt det til mamma.”

“Du er ikke den første med det heller.”

De viste meg østfoldbunad-lenken, og den kostet ikke så forskrekkelig mye, en fair pris å betale for å være en somlebøtte. Jeg var veldig fornøyd med å ha løst problemet før neste bunadsanledning.

Noen år senere innrømmet jeg alt for mamma.

“Ja, det så jeg jo med en gang, for du hadde ikke arvet en østfoldbunad-lenke, men en klokkelenke etter din oldefar, men jeg tenkte at du ville fortelle det når du var klar for det.”

Da jeg skrapet opp bilen på dag 3 med førerkort, spurte hun og pappa bare om noen var blitt skadet og viftet med hånden og sa at slikt skjer.

Da jeg knuste bakruten på samme bil noen måneder senere, var det samme skuldertrekk som møtte meg.

Det må ha kostet, den roen. Men fy søren så glad jeg er for det, og måtte vi alle bli møtt slik når vi driter oss ut.

Kooz og klemz

PS. Jeg passet EKSTREMT godt på posen resten av dagen.

PPS. Jeg har ikke kræsjet bil siden august 2005. Jeg fikk en grei fartsbot i fjor, men jeg betalte den og fortalte om det til mamma etterpå.