Er det moralsk rett å trene?

Kjære brevvenn!

Denne juleferien har jeg leseferie. Jeg gikk på Deichman og lånte alle bøkene jeg bare kunne tenke meg å lese. Det ble 19 bøker. I tillegg har jeg noen fysiske bøker, Storytel og bibliotekappen. Jeg er godt forsynt! (og jeg tror ikke faktisk jeg kommer til å lese alle, men det er et godt lesetips å ha en stor haug å velge blant!)

Jeg begynte med "Husk oss til livet" av Joanna Rubin Dranger. Jeg må innrømme at jeg nesten hoppet over den, for den veier sikkert 2 kilo, og jeg bor i femte etasje uten heis. Men det er en tegneseriesakprosa om krigen, og jeg vet jo at jeg er svak for det. Dranger skriver om sin egen jødiske families historie.

Det var massivt å lese denne boken. Den er tung, og det er så mange historier. Det er så mange grusomheter. Jeg bestemte meg for å lese den ut i kveld, for jeg ellers vil det ta bolig i meg for lenge. Det mørke, det også Dranger skrev om – skal man egentlig bli i det, eller vende seg mot lyset?

Jeg lukket igjen siste side og visste ikke hva jeg skulle gjøre av meg. Så jeg tenkte som moren i Et kongerike for en lama: "Å, argh, jeg er så sint, jeg må gå og vaske noe!" Så jeg gikk på badet og sorterte og brettet sammen tøy mens jeg hørte på fin julemusikk.

Det hjalp IKKE! Jeg var fortsatt VELDIG opprørt!

Så jeg åpnet døren. Da så jeg mannen min trene styrke. Jeg ble så sint! Åh, jeg ble så sint at jeg holdt på å kjefte på ham, men jeg gikk og bar mine klær inn i skapet og prøvde å tenke hvorfor jeg ble så rasende.

Så i stedet for å sende ildkuler, innså jeg at jeg var rasende fordi han gikk der og løftet vekter akkurat som om Holocaust aldri har skjedd. Og trening fremstår for meg som så ultimat dumt: Man løfter opp og ned på ting som man egentlig ikke hadde tenkt å løfte opp og ned på.

Men livet skal jo ikke bare være lure ting. Det skal også være dumme ting, som trening eller skrive brev til brevvennen sin.

Jeg var jo ikke sint på ham eller treningen hans. Jeg var – ER! – sint på verden, på storsamfunnet, på meg selv, på alle rundt, for at dette har skjedd, og for at vi ikke gjør NOK for at det ikke kan skje igjen.

Det er en sannhet som er for mye å bære. Den er altfor mye for dem det virkelig gjelder, og vi skylder dem å prøve å bære så mye vi klarer.

Hvordan kan man gjøre noe i verden som ikke er for fred, for demokrati, for at vi skal få en bedre verden? Hvordan kan vi brette klær og løfte vekter? Hvordan kan vi kysse og skjelle ut hverandre og ikke bare hele tiden bruke hver fiber av kroppen for å kjempe for en bedre verden?

Fordi det ikke går an. Det går ikke an, jeg vet det. Men i kveld er jeg sint. Lei meg. Glad for at jeg fikk lese en så god bok. Desillusjonert og har ganske mange følelser.

Så leste jeg Heartstopper 4, en ungdomsbokserie jeg tenkte skulle vaske hodet mitt med koselig romantikk, men den er ganske alvorlig den også, gitt, og jeg ble grepet av den også. Så tenkte jeg å vaske hodet mitt med noe HELT annet, og det var at jeg begynte å høre på "Hjemmekontoret", en antologi hvor forfattere forteller om å skrive, men den var virkelig engasjerende på så mange områder, særlig Vigdis Hjorth, åh!, så nå sitter jeg ved mitt trebord midt på natten og skriver, uten vin strengt tatt, men bare fordi jeg må skrive.

Jeg kan ikke reise til Ukraina og redde folk der. Jeg vet at det ikke er mitt bidrag. Men kanskje kan jeg skrive dette brevet og håpe at du som leser det, vet eller leter etter hvordan du kan gjøre verden til et bedre sted. For det trenger vi nå.

Denne gangen blir det ikke kooz og klemz fra meg, men heller et beinhardt For frihet!

PS. Hvis du som jeg har en dragning mot sakprosategneseriebøker om krigen, anbefaler jeg "Heimat" av Nora Krug og "Survilo" av Olga Lavrentjeva. Så skal jeg nok lese "Rigel, urettens ekko" av Ida Larmo også, men tror kanskje jeg må ha en pitteliten krigspause noen bøker fremover.

PPS. Jeg skrev dette midt på natten, men så ventet jeg med å sende til jeg hadde fått lest gjennom en ekstra gang. Synes det funker, jeg.