Fire stjerner til 2022, hilsen Linn Strømsborg

Kjære Linn!

Vil du bli brevvennen min? Du har jo nemlig alltid vært der jeg går. Du hadde diaryland-blogg før meg, du skrev fantastiske bøker, vi bokblogget sammen, og du forsto at quiz var kjempegøy før alle andre. Vil du skrive et brev, det kan være om hva som helst, men du skriver så inspirerende på bloggen din. Jeg håper du vil sende et brev.

Kooz og klemz fra Kriztin

Kjære brevvenn!

Det er desember, og jeg starta måneden med et angstanfall på musikkquiz og tilhørende grining på veien hjem. Tårene kom da jeg kikka opp fra skjerfet mitt og ut av vinduene på bussen og så at det hadde begynt å snø. Sånne svære flak som glitra i frontlysa fra bussen.

Jeg hørte på julespillelista mi og "Hei Desember" av Ingebjørg Bratland. Jeg satte den på repeat og rakk å høre den to og en halv gang før jeg gikk av bussen selv, og var hjemme. Og fortsatt levende.

Jeg har egentlig lært det, jeg har ikke tall på hvor mange angstanfall jeg har hatt og jeg skal garantert ha flere, men jeg tror jeg dør hver gang.

Jeg blei stående litt under en gatelykt og kikke opp på snøen, og Ingebjørg sang: 

Hei, desember, kan du vera så snill

Kom og gje oss alle eit heilt nytt år

La det fryse over så me når

til kvarandre, til ein ny betre vår

Desember er julejobbing og stress, julegaver og familiemiddager. Det er høye skuldre og tidlige morgener. Men det er også slutten på et år, og snart starten på et nytt.

Jeg har alltid likt desember, enda det nok er den travleste måneden, den jeg griner mest i, og siden 2012, da jeg fikk mitt første angstanfall: den måneden med flest av dem. Men jeg liker desember allikevel.

Liva våre er mange ting. De er triste og fine, lange og korte, fulle av tårer og latter og alt som hører til i midten der et sted.

I året som har gått, oppdaga jeg en ny forfatter jeg vil dele med hele verden, men bøkene hennes er ikke så lette å få tak i. Jeg snakker om Amy Krouse Rosenthal, som jeg fant via John Green - dere veit, han ungdomsbokforfatteren som har skrivi The fault in our stars, Paper Towns og mange, mange andre fine bøker, som jeg anbefaler til alle som vil huske hvordan det føltes å være 16.

Jeg hørte The anthropocene reviewed da det fortsatt var grønt ute, da året var langt fra over. The anthropocene reviewed er John Greens anmeldelser av vanlige ting. Ting du kanskje har fylt året ditt med, ting du kanskje har sett en gang i livet, ting du omringer deg med i hverdagen. Og i kapittelet "Auld Lang Syne" forteller han oss om sin gode venn Amy Krouse Rosenthal, som var et menneske her med oss en gang. Hun er død nå.

De to bøkene hennes for voksne, som jeg har lest i år, heter Encyclopedia of an ordinary life og Textbook. De er fulle av historier og tanker, men de er ikke romaner. Hun fikk aldri til fiksjon, skriver hun. Virkeligheten var jo så rik, hvorfor skulle man finne på ting?

Jeg må innrømme at jeg lurer selv, etter å ha lest de bøkene. Jeg lånte dem på biblioteket. Jeg leste ut den første mens jeg satt foran ved gjerdet og venta på Thomas Dybdahl på Sentrum Scene i oktober. Jeg leste ut Textbook på t-banen på vei for å møte mamma. 

Det ligger snart et helt år bak oss igjen, og to av de beste bøkene jeg leste fant jeg altså via en podcast. Jeg har hørt på episoden mange ganger etterpå. Det er ikke ofte jeg hører podcast-episoder på nytt, men denne havner kanskje også snart på julespillelista mi. Den inneholder alt jeg elsker:

Auld Lang Syne, sangen jeg aldri har sunget selv på nyttårsaften, men som jeg hører på i pausene mine i desember.

Anekdoter om et vennskap og om et menneske som en gang var her.

Små glimt av de tinga hun skreiv og sto for, som for eksempel at liva våre er for korte, uansett hvor lange de kan føles når man er sliten og det fortsatt er langt hjem.

Historien om den julefeiringa under 1. verdenskrig der det var våpenhvile, og unge gutter samla seg på tvers av nasjonalitet og konflikt.

John Green har klart å fylle de 20 og noe minuttene med så mye, akkurat som at et år bare er ett år i et liv som forhåpentligvis skal inneholde mange, mange flere av dem, men hvis du snur deg litt og ser tilbake, så tror jeg jo du vil finne både små og store ting du vil huske fra 2022 også. Vi var her. 

Jeg gir The anthropocene reviewed: Auld Lang Syne fem stjerner. 

Jeg gir 2022 fire stjerner, på tross av angstanfall, krig, kriser og strømpriser.

For når jeg ser forbi det som er vondt, så var det mange fine ting også. De er små, men de er heldigvis også mange. Akkurat som oss. 

Hilsen Linn

PS. Auld Lang Syne er en låt som allerede bor på julelista mi. Jeg hører på den versjonen som brukes i Sex and the city-filmen, som alltid minner meg på at jeg ikke er aleine. Selv om jeg ofte er aleine når jeg hører på den. (Og når jeg ser filmen for trettiende gang.)