- Brevvenner
- Posts
- Jeg skal slutte
Kjære brevvenn!
Det er midt på natten. Klokken er akkurat blitt 2. Mikrobølgeovnen foran meg sier at klokken er 21:14, fordi jeg plugget den ut her om dagen da vi hadde elektrikere, og bare plugget den inn og ikke gadd å stille klokken.
Jeg sitter ved vinduet, Utenfor er Oslo. Vi bor i femte etasje, så vinduet vårt. Vent. jeg tar et bilde, så dere får se.
Dette er akkurat nå. Se på byen, da! Er den ikke fin?
Jeg har vært på julebord. Mitt fjerde på kort tid, men dette ble det beste. Det er jobben jeg har nå, Nucleus. Det var helt fantastisk. Jeg har så mange gode kolleger. Jeg har hatt varme, dype, vanskelige samtaler. Jeg har sunget karaoke. Jeg har ledd og grått og sagt til sjefene "Patriarkatet knuser ikke seg selv!" inkludert en god del mer eller mindre veloverveide råd til hvordan de kan bidra til patriarkatets fall.
Og det er så bittersøtt. For det var så fint. Og akkurat samtidig som jeg satte meg til bords, sto det på forsiden av bransjeavisen Medier24 at jeg bytter jobb.
Pent bilde, takk John Trygve.
Jeg har fått drømmejobben. Jeg er veldig glad. Men samtidig er jeg en haug av andre følelser. Slik er livet, kanskje. Og akkurat i natt er jeg veldig lei meg for at jeg ikke skal jobbe sammen med kollegaene mine i Nucleus lenger. Men en meget klok mann sa til meg i fjor at man kan ikke jobbe to jobber samtidig. Det går kanskje bra en uke. Så går det kjempedårlig. Man tar en haug valg og håper at de fører litt bedre avgårde.
Jeg har så lyst til å si til hver enkelt av dere at jeg håper at dere har noen som dere kan snakke med slik jeg har snakket med mine kolleger i kveld. Om alt det store og fine og rare og triste og vonde som er livet (og kunsten).
Jeg stilte et spørsmål ved middagen, fordi vi var fire sjeler som fortalte hvor glad vi var i forskjellige kunstopplevelser. Hvis du visste at du bare hadde én konsert/forestilling igjen i livet – hva ville du valgt?
Først sa jeg Les Miserables. Jeg elsker den musikalen. Det er også et glitrende sted å gå ut på.
Men så hørte jeg de gode valgene og resonnementene til mine bordkamerater, og så tenkte jeg meg om. Jeg tror jeg har ombestemt meg.
Hvis jeg bare hadde en konsert igjen, ville jeg brukt den i et kor selv. Jeg ville stått midt på scenen sammen med mange andre korister og sunget. Det kunne godt vært et orkester og solister og etc., og det kunne godt vært i en stor kirke. Men det viktigste er at min lille stemme bare ville blitt en del av alt det store, og jeg skulle sunget Deilig av jorden med alle stemmer og diskant på siste vers.