Motivasjon jeg blir sur av

Jeg har kanskje litt for mange tellere for tiden. Men jeg liker en god graf. Nå har jeg skrevet 21 dager på et manus. Jeg registrerer det i Nanowrimo (indieforfatternes svar på Strava). Det er veldig tilfredsstillende å se grafen bevege seg noen piksler oppover fra dag til dag.

I fjor bestemte jeg meg for å bare være mer i bevegelse. Jeg ville følge med på skrittelleren på telefonen. Og jeg går mer! En fantastisk økning fra 2021 til 2023.

Men selv om jeg liker å følge med på selve grafen og dagens tall, slår det aldri feil at jeg blir demotivert av det Iphone leverer meg litt lenger ned.

Det er alltid negativt. Uansett hva jeg holder på med, Iphone sørger for å være der for å finne noe negativt:

• Du går færre skritt enn forrige uke

• Du har gått færre skritt så langt i dag enn du pleier

• Snittet av de siste fem dagene delt på kvadrupletten av Jupiter viser at du går færre skritt.

Hvis jeg har gått 1 skritt færre enn forrige uke, sørger Iphone for å si fra. Hvis jeg har gått 1000 skritt mer, sier den “Du går omtrent like mange skritt som i forrige uke.” Jeg skjønner at den prøver å være motiverende. Strekk deg lenger! Gå enda mer!

Men jeg blir bare så demotivert av at nok aldri er nok. Jeg har sluttet å se på. Iphone, din dritt-PT.

Og ikke at jeg liker motsatsen heller. Hvis en instruktør sier: «Dere er råååååå jeg vet dere gjør deres beste! Kom igjen!» så slutter jeg. For hvordan skal hen vite det.

Jeg vil bare gjøre mine greier i fred. Jeg liker å se tallene på at jeg kan gjøre ting litt bedre hvis jeg faktisk løfter på skrot eller setter en fot foran den andre på mølla. Men jeg trenger IKKE begeistring eller konkurranse.

Jeg tror vi er mange som har det sånn. Vi vet godt at bevegelse er bra. Men treningsstudioene og appene ser ut til å være styrt av noen som antar at jeg liker fysisk aktivitet.

Jeg gjør ikke det. Men jeg liker å ikke dø.

Kooz og potetmoz.