NEI.

Et av de tidligste rådene jeg fikk i min karriere, var "Si ja. Alt det gøye skjer med dem som sier ja."

Og det har jeg fulgt.

Men så kommer man til et punkt hvor det ikke går lenger. For hvis jeg sier ja til alle tingene jeg får spørsmål om, da sier jeg samtidig nei til de tingene jeg har lyst til. Som er å skrive, for eksempel, eller bare det å sitte i fred på do i noen minutter uten å måtte skrive en melding om FAU.

Så hvis man vil si ja til sånne ting, må man etter hvert si nei til andre ting. Utfordringen da er selvfølgelig å vite hva man skal si nei til.

Et tips fikk jeg fra Underbara Clara. Hun skrev at man bare skulle takke ja til det man kunne tenke seg å gjøre i morgen. Så viktig måtte det være at man ville skvise det inn da. Godt råd. Det har jeg tenkt på flere ganger når jeg har stått flere måneder senere og tenkt "HVORFOR TAKKET JEG JA TIL DETTE"

Men de aller vanskeligste nei-ene er ikke i jobbsammenheng. De er til familien min, til barna mine.

Tidligere i høst var jeg så sjukt fornøyd med meg selv. Jeg hadde takket nei i vilden sky, og en lørdag formiddag sto jeg på en lekeplass med datteren min og tenkte på at nå kunne jeg faktisk vært fire andre steder (dronning Elizabeth var nylig død, helt uten å sjekke timeplanen min), men jeg var her og lekte har'n.

Jeg følte meg KLOK.

Du vet sånn kjempeklok som man føler seg iblant.

Jeg følte meg klok helt til datteren min, siden hun er seks år gammel og det er slik hun gjør, prøver å få meg til å løpe enda fortere, holde på enda mer, finner på enda flere regler, og jeg kjente at jeg ble sur.

Det vanskeligste nei-et er å si at nå synes jeg ikke det er morsomt lenger. Vi må dessuten gå og få noe å spise. Det er dritt å si det, for jeg støtter barns frie lek. Men jeg er sulten, og det kommer også du til å være snart (du bare vet det ikke, for du er jo seks år.)

Jeg har ikke funnet ut av hvordan jeg sier sånne nei uten å tenke mye på det senere. Det er vanskelig. Sånn er livet. Men hvis du har noen tips til hvordan si nei bedre, kan du gjerne svare på denne e-posten. Hva vi skal si ja og nei til i livet, det er schvære spørsmål, det. Vi får gjøre så godt vi kan. Og i alle fall være hyggelige når andre kommer med nei-ene sine.

Kooz og klemz fra Kriztin

PS. Jeg er usikker på om jeg burde ha noen oppmuntrende lenker i disse e-postene? Kanskje noen bilder? Det blir mye tekst. Men du er brevvennen min, så du sier vel fra hvis det er noe du savner?