Papirfly i tåken

Hej hej!

Noen ganger skriver jeg langt her og vet hva jeg skal skrive. Men i dag vet jeg ikke helt. Jeg har hatt en intens dag på jobben hvor jeg har fått gjort mye, men også begynt på mye. Som journalist er det dager da jeg bare sender ut. Prøver å få tak i på telefonen, sender e-poster, formulerer, idéutvikler, gjør klar. Det er mange baller opp i luften. Og ingen som landes, for det går ikke alltid. Jeg tror det blir fint til slutt, men nå er jeg litt kokt i hodet.

I går fikk jeg denne meldingen. Jeg ble så rørt. Jeg driter i alt annet hvis jeg kan lage bøker som funker som dette. Ja, det varmer når dagene er lange.

Apropos det.

Å gi ut bøker er veldig mye å sette på noen vinger og håpe at noe treffer. Det er tåke der ute, og hvertfall etter den første viraken. For noen år siden skrev jeg en barnebok, «Svart Lego», og av og til dukker det noe opp plutselig. Det kommer frem fra det store mylderet. To gode venner (de er faktisk direktører på Kristin Storrusten Museum, de har spart på mye rart jeg har laget oppigjennom) sjekket på Deichman og fant ut at det er mange i kø på Pinnebok. Men de fant også ut at det er en anbefaling på Svart Lego! Den hadde jeg ikke fått med meg. Og jeg ble så glad.

Nei og nei.

Det har noe å si, disse papirflyene jeg sender ut i tåken. Det kan være lett å glemme. Men jeg tror jo på det, at vi alle sender ut signaler eller varme eller noe. Vi vet det ikke alltid selv. I forrige uke gråt jeg en hel dam på jobb, jeg fikk vite at en bekjent har terminal kreft. Hen har betydd mye for meg, og jeg tenkte på all varmen personen utstråler.

Jeg avslutter med et Hans Børli-dikt, tenker på min vgs-norsklærer som elsket Børli.

Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.