Sommerferien er i gang. Fire uker blir det for meg. Dette skriver jeg fra sofaen på hytta. I dag har jeg malt et landskap med vannmaling. Det var gøy. Barna sa jeg var flink.

Men jeg tenkte å fortelle dere noe skikkelig fint: “Jeg elsker pinner” er blitt innkjøpt av Kulturrådet!!!

Det betyr at de kjøper 1650 eksemplarer til folke- og skolebiblioteker i Norge. Det betyr at det har sittet en komité og sett på all sakprosaen og sagt at denne her, den er god nok. Og i kategorien “sakprosa for barn og unge” er det dessverre for få penger til alle de gode bøkene som kommer ut. Så dette gjør meg utrolig glad!!!!

Pinneboken har vært et kjærlighetsprosjekt helt fra start. Ideen kom en kveld jeg satt og drodlet med forlaget om barnebøker. Jeg hadde drukket litt rødvin, så kanskje var det derfor jeg klarte å komme på den dumme/geniale ideen. Jeg skrev førsteutkast ganske fort, og så begynte jeg å snakke med eksperter. Barn, astrolog, fysiker, psykologer, arkeolog … Det var et eventyr.

Men da jeg skrev, søkte jeg Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening om støtte og fikk det ikke. Det er dritt. Men jeg tenkte at jeg gjorde det likevel, fordi det var så gøy.

Og det måtte det være, for man får vanligvis omtrent 25.000 kroner fra forlaget når man skriver sakprosa-bøker. Så jeg orket ikke regne på timelønnen min. Jeg måtte tenke at hobbyen min er å ringe ukjente og spørre dem om de har lekt med pinner i det siste. Ikke den verste hobbyen å ha! Det var en fest å få med Victoria på laget. Forlaget har vært en fryd å jobbe med.

Og så kom boken ut, og det startet med en pinnefestival som bare tok helt av. Nå får jeg flere forespørsler om pinneforedrag enn jeg kan takke ja til.

Og hver gang jeg snakker med folk om pinner, kommer jeg på hvorfor dette er så gøy. Barn forteller om pinnevenner eller holder høytidelig en fin pinne frem for de andre. Voksne husker plutselig ting fra sin egen barndom, ting de ikke har tenkt på på 60 år. Jeg får høre flotte og absurde pinnehistorier, som at i Spania har de noe som heter “Tió de Nadal”. Tió er en kubbe (praktisk talt pinne!) som skal mates gjennom adventen, som et slags kjæledyr, og på julaften slår man på Tió med pinner og synger at Tió skal bæsje ut julegavene!!!!!!!

Altså. Pinner er en gave som bare fortsetter å gi og gi.

Kanskje var det så rørende at pinneboken fikk støtte fordi det har vært et kjærlighetsprosjekt fra ende til annen. Jeg har gjort det fordi jeg har lært så mye selv og hatt det så gøy.

Så da blir jeg rørt av at noen i O Store Kulturrådet har sett pinneboken og tenkt, neimen, vi skulle ikke gitt 300.000 kroner som forlag, forfatter og illustratør skal dele, da? Og så bare JO DET SKAL VI.

Jeg innser at jeg kommer til å bli den gærne pinnedama lenge.

Men det går fint. Pinner er livet.

Kooz og klemz fra Krizztin

REKLAME FOR EGEN BOK

PS. Det er lang ventetid på biblioteket. Kjøp gjerne en bok!

“Glimrende sakprosa” – Anne Schäffer, Barnebokkritikk.no

“Det er sjeldent jeg har lest noe mer morsomt og sjarmerende enn denne hyllesten til pinner!” – Pål som jobber på Deichman

“Boka er skrevet med humor, men ikke ett sekund ler den av tema. Forfatteren tar konseptet pinne dypt alvorlig, og det synes jeg er så utrolig fint.” - @barnebokuniverset