Surhet, hvitvin og mer julegensere

Kjære brevvenn!

Jeg fikk mange tilbakemeldinger på julegensere, og to av dem var spesielt gode.

Den ene var fra mamma: At jeg kan få arve hennes stygge julegenser. Huzzah!

Den andre var fra Siri, som jeg kjenner fordi hun har skrevet denne gode boken om bonusfamilier:

Kristin!

Jeg tror på sirkulær økonomi, og kanskje særlig når det kommer til julegensere. Klesproduksjon er en absolutt klimaversting, særlig syntetisk drit som shoppes, shippes og droppes. Din drømmegenser finnes på Finn. Nærmere bestemt 735 stykker av dem i skrivende stund.

Du kan kjøpe en ny hver jul de neste 60 år og fortsatt ikke nærme deg den delen av isfjellet som senket Titanic. En bonus her er også at du slipper å lære deg å strikke. 

Men Siri, sier du nå, DETTE ER IKKE GØY, og jeg er enig med deg i at gøy er viktig, alltid, og ekstra viktig når det kommer til julegensere.

Så her er mitt forslag: Julegenserkjedebrev (hvis man er litt eventyrlysten) eller julegenserstafett.

Du finner din drømmegenser på Finn eller i bruktbutikk. Før tvilen tar deg - var dette virkelig genseren i mitt liv?! - jeg vil anslå at det slår inn ca uke 2, når idrettslaget har henta juletreet og ribbe er utrolig uaktuelt på handlelista - så vasker du den, sier takk for innsatsen i jula som gikk, pakker den pent inn, og SENDER DEN VIDERE til nestemann på lista.

Og så setter du deg ved postkassa og venter i ekte spenning på hvilken genser noen andre sender deg. Jeg vedder dessuten en marsipangris uten bakbein på at en del folk kommer til å glede seg til some-unboxing av dette. Der har du content og julekalender i en smekk. I’m in. 

Ærbødigst, Tekstsnekker Gjelsvik

PS. Jeg lagrer deg nå som Forvaltningsorgan for stygge julegensere

Kjære Gjelsvik!

Ikke lagre meg som forvaltningsorgan. Jeg har en kropp som passer 2 % av bruktklær.

Nå har jeg en julegenser. Den tenker jeg å holde på.

Men kanskje dette kan inspirere andre?

Kooz og klemz fra Kriztin

PS. I kveld leste jeg en omtale av "Konge!" som jeg synes var skikkelig kjip. Den sa at boken var dårlig på de tingene jeg vil den skal være god på. Jeg ble sur. Jeg gikk og aviset fryseren. En time med hakking og kokende vann og podkast.

Så skjenket jeg et ekstremt raust hvitvinsglass, åpnet en potetgullpose, satte meg med prins Harrys Spare og Mummi-tegneserier i sofaen og etter 20 minutter var jeg lykkelig. Ordentlig, gjennomgående lykkelig.

For jeg skrev den boken, og jeg er stolt av den boken. Og andre folk liker den. Jeg ble sur, for jeg syntes det var en dårlig omtale. Men HERREGUD. Det er lov å bli sur. Og så kan jeg jobbe med det.

I dag har jeg tross alt snakket halvannen time på telefonen med en gammel venninne, skrevet litt skjønnlitterært, besøkt Nasjonalmuseet, spist lørdagspizza og lekt en selskapslek. Så får jeg avslutte kvelden i sengen med datamaskinen med dere. Jeg skjønner at andre kanskje har ville drømmer. Men dette er draumen.

D.S.