Kjære brevvenn!

Her om dagen tenkte jeg på dem som har fått barn rundt 17. mai og skal arrangere barnebursdag attpåtil alt annet. Aj aj aj. Det hadde ikke gått bra.

Foreldrene i fjerde klasse arrangerer 17. mai-arrangementet her jeg bor. Det er stort. STORT. Jeg har visst det siden i høst, at denne 17. maien ikke blir en spøk.

Og egentlig er jeg veldig glad i 17. mai. Jeg elsker alt ståket og styret. Men nå stresser det meg vilt. Det skal bakes boller, kake (egentlig langpannekake, holdt det med en rund en, tenker jeg nå. Men den er glutenfri. Toro.), organiseres ansiktssminke, prøves, lages plakater, finne premier, og så selve dagen skal jeg male ansikter.

Det gleder jeg meg egentlig litt til. Det blir stress akkurat den dagen, men gøy også. Litt som loppemarked. Det er ståk, men gøy.

Men nå begynner jeg å skjønne hvilke biter jeg skal passe meg for. For jeg suger til meg ansvar hvorhen jeg kan få. Bra ting med det, men hvis jeg blir sliten, prøver jeg bare å ta enda mer ansvar. Jo mer stresset, jo nærmere vannoverflaten med det hodet, jo flere oppgaver tar jeg.

Det nifse med en slik taktikk, er at det virker underveis som det bare vil funke, bare jeg får strøket enda mer av to-do-listen.

SPÅILER ALØRT.

Livet funker ikke sånn. Da blir det bare en endeløs to-do-liste uten glede.

Heldigvis har jeg en fin ektemann, som har luktet lunten de siste dagene. Han har hjulpet meg, fordi jeg var på vei til å springe rett inn i en vegg.

Hvem vet. Det kan hende veggen er der fortsatt, men jeg gjorde i alle fall noe bra. Da han ringte og sa at det viste seg at han kom tidligere fra sine 17. mai-plikter, tenkte jeg … Jeg vil bare hjem og kollapse på sofaen.

Men i stedet gikk jeg en tur til Deichman Bjørvika. Jeg kjøpte en is på veien. Hørte på Lucinda Riley, min nye guilty pleasure (selv om jeg ikke føler meg guilty, bare glad. Happy pleasure). Kom hjem med stabler av bøker til barna, som ble superlykkelige.

Og så takket jeg min genialitet for å ha outsourcet bollebakingen til svigerfar, muligens landsdelens beste bollebaker. Jeg kunne bare gå med det til skolen og levere, flytte bilen fra lading, gå i butikken og kjøpe is og eplejus. Traske hjem med Aftenpodden på øret.

Ja, det er ting å gjøre. Men de blir mye bedre med hvilepuls. Det er skikkelig vanskelig å få til.

God 16. mai, og så den 17. Vi skal overleve dette, dere!

Kooz og klemz fra Krizztin