Ida Jackson har skrevet at man skal gjøre det man likte som liten. Hva var gøy da? Hvorfor har man sluttet?

I dag var jeg med på et gruppearbeid hvor vi begynte å snakke om det å lage radio da vi var barn. Det viste seg at vi var flere som hadde trykket rec og sagt «Hei, og velkommen til Barneradioen. Dette er Kristin, og med meg har jeg Annikken. I dag skal vi intervjue flere og snakke om viktige ting. Men først, litt musikk.»

Så var det å sitte ved radioen og vente på at det kom en sang som skulle være med. Det gjaldt å trykke på opptak litt før. Hvis jeg tok opp en sang jeg ikke ville ha, måtte jeg spole tilbake, og i god tid før de tre minuttene var godt. Etterpå leste jeg en novelle jeg hadde skrevet eller intervjuet noe utskremt familie.

Jeg har også mini-DV-kassetter med video. Og bunker med aviser. Jeg ELSKET det.

Jeg fikk lyst til å gå hjem og finne en kassettspiller og lage sånn radio. Men så slo det meg: DETTE er jo egentlig det samme! At jeg skriver til dere! Jeg er 12 år gammel og har trykket på rec. Men tenk at jeg får sende kassetten min ut til alle dere, da! Haha det er sjukt stas.

Jeg skal lage mer radio til dere.

Men først, litt musikk.

Likte dere sangen? Jeg liker den veldig godt. Det var den første singelen jeg hadde. Jeg tror den kostet 69 kroner på Hysj Hysj på Bekkestua. Det var en dyr singel. Jeg tror de kostet forskjellig ut fra hvor populære de var? Jeg er uansett fornøyd med kjøpet.

12 år gamle Kristin skjønte te nada av hva slags musikk hun hørte på. Bare at det var bra. Masse følelser.

Voksne Kristin skjønner ørlite mer av 2Pac og betydningen hans. Jeg tenkte på det i dag, fordi jeg leser «Brorskapet» av Anne Bitsch. Der ble 2Pac nevnt. Så tenkte jeg på det.

Dere tåler litt mer musikk uten å skru av, ikke sant?

Snart Grand Prix-tid igjen.

Ok. Avrunde. Jeg lovet jo en rev. Og det er sammenheng her. Faktisk.

I kveld ble korøvelsen avlyst, og Sigurd gikk på foreldremøtet. Mamma er barnevakt. Jeg gikk ut, uten en plan. Så deilig. Jeg bare gikk, spilte sudoku på telefonen, hørte på musikk, leste bok, og mens jeg gikk, innså jeg at toppen av Havnabakken kunne bli et passende mål.

Dryg bakke, fin utsikt.

Halvveis opp bakken (tittet jeg opp fra boken min. Og der løp en rev rett over plenen! Det var bare meg der. Jeg så reven, ingen andre. Den var ikke som andre byrever jeg har sett, denne var stor, staselig, med en vidunderlig rød hale. Det føltes helt magisk. Tenk at jeg skulle se denne reven! Det visste jeg ikke. Tenk at en lang dag med jobb og med mange ting i hodet ble avsluttet slik?

Nå sitter jeg på toppen av bakken med Oslo liggende for mine føtter.

Jeg skal hjem igjen. Legge meg tidlig, for jeg trenger å sove. Jeg er mer opptatt av søvn nå enn da jeg var 12. Men det er kanskje like greit.

Kooz og klemz fra Krizztin

Og vi avslutter med en sang!